Står den 50 år gamle konvensjonen i fare for å gå ut på dato? Eller er det de lokale myndighetene i Unescos medlemsland som bør skjerpe seg?
Omkring på kloden finnes kultur- og og naturattraksjoner så unike at de sprenger nasjonale grenser: Galapagos-øyene, den kinesiske mur, pyramidene i Egypt, Bagan-pagodene i Myanmar, vårt vestlandske fjordlandskap.
De er menneskehetens felles arv. Og fordi de beskriver enestående kapitler i menneskets historie er de oppført på UNESCOs berømte Verdensarvliste. De er vårt felles eie og ansvar.
Artikkelforfatteren Arild Molstad
Arild Molstad er fotojournalist og en av Norges aller mest bereiste forfattere. Han er fellow i Royal Geographic Society, i en rekke år vært rådgiver for Unescos Verdensarv-kontor og tilknyttet National Geographic Society’s Missions program. Han er foredragsholder og engasjert som internasjonal konsulent i miljø-, kultur- og bistandsproblematikk.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Den underliggende ideen er ambisiøs: At bevaringen av kultur- og natur er et globalt anliggende. Likevel lider mange av Verdenslistens skaperverk ikke bare under slitasje og overforbruk, men også neglekt, likegyldighet og uforstand.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHvor mange av verdensarvstedene vil kunne ta imot gjester mot slutten av dette århundret?
Kan truede dyrearter overleve på Serengetis savanner? Vil templene i Angkor Wat og Macchu Picchu imponere nye generasjoner?
Eller vil «adgang forbudt»-skilt møte besøkende til Balis risterrasser?
Å oppnå Verdensarv-status er en krevende, langvarig prosess, som tar flere år. En lokal forvaltningsplan må presenteres – og finansieres.
Men selv om prosessen er omfattende, fungerer den ikke som en «glassmonter» som gjør severdigheten til en museumsgjenstand. Målet ikke bare å bevare, men også skape verdier for lokalsamfunn, i form av kultur- og naturkapital samt arbeidsplasser.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenNår et sted får sitt navn på Verdensarvlisten, øker som regel besøksantallet dramatisk i løpet av kort tid. Reisedistanse representerer ikke lenger noe naturlig forsvar for Zambias løver eller Stillehavets korallrev.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er et paradoks at den storslåtte ideen er blitt altfor vellykket. Jo mer populære Unesco-stedene blir, jo vanskeligere blir det å ta vare på dem. Et annet paradoks: De er blitt turistmagneter, ofte avhengig av inntektene fra turismen, på godt og vondt.
Iblant forårsaker Unesco-symbolet større ulikheter i samfunnet: Guider i Havanna på Cuba kan tjene mer på én dag enn en skolelærer får i lønn i løpet av en måned.
Men for nasjoner som er blitt skueplass for kriger, konflikter eller naturkatastrofer, kan verdensarven være et felleseie, en påminnelse om å holde sammen tross etniske splittelser, trusler utenfra og nød. Under borgerkrigen som herjet i Sri Lanka og etter Vietnamkrigen var den hellig Sigirya-klippen og citadellet i Hué steder som bidro til å forene befolkningen.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
I krig og væpnete konflikter blir Unesco-stedene ofte sårbare skyteskiver.
Jeg var til stede i Dubrovnik i 1991 da borgerkrigens bomber la middelalderspalass i ruiner.
Fem år senere skjedde massakren av 67 turister ved Luxor i Egypt. Deretter smalt det i Afghanistan, med Talibans sprengning av buddhastatuen i Bamiyan.
Artikkelen fortsetter under annonsenNeste offer: IS’ okkupasjon av av Palmyra i Syria , og hærverket av det to tusen år gamle Baal Shamin-templet.
I dag er det Ukrainas Unesco-steder som trues; St. Sofia-katedralen i Kyiv, Lvivs historiske sentrum og Svartehavsbyen Odesa. Sistnevnte er en av de 55 steder på Verdensarven «I Fare»-liste.
Men kunnskapsløshet og avmakt kan være like destruktiv som terrorisme: Amatørmessig restaurering har skadet et et utall av antikkens og renessansens kunstverk.
Her har UNESCO gjort en formidabel redningsinnsats. Verdensarvsentrets tidligere leder Dr. Mechtild Rössler, har innrømmer at «vårt budsjett ikke har vokst i takt med antall UNESCO steder».
Artikkelen fortsetter under annonsenMangel på ressurser forblir en tilbakevendende, voksende utfordring, spesielt verdensarvstedene i utviklingsland. Siden det er landene selv, og ikke UNESCO (en vanlig misforståelse) som har forpliktet seg til å verne om sine verdensarvsteder, strekker sjelden budsjettene til, eller utsettes for misbruk og korrupsjon.
Naturkatastrofer, som flommer, tørke og jordskjelv, øker også behovet for bistand, som følge av klimaendringer og tap av biomangfold.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Verdensarvstedene er blitt verdens mest etterspurte reisemål. En milliard mennesker i året er på reisefot, som forventelig vil tredobles innen 2030. Mens «selfie-syndromet» og instagrammere sørger for at trafikken vil bli størst hvor det allerede er trangt om plassen.
Artikkelen fortsetter under annonsenI Venezia har man lenge følt på kroppen hvordan rundt 60.000 fastboende har måttet vike plassen for nærmere 25 millioner dagsturister, mange av dem cruisepassasjerer. Mens mange venezianere har lang vei til kolonialbutikken, vasser besøkende i suvenirsjapper.
Artikkelen fortsetter under annonsenForskeren Vittore Branca mener vi må å redefinere begrepet «innbygger» og «besøkende».
– En bys borgere bør ikke bare bestå av dem som er innskrevet i manntallet, men også de som kommer for å beundre byen og forbruker deres attraksjoner, sier han.
– Men hvordan fordele vedlikehold-, sanitær- og transportkostnadene? «Hvem skal vi sende fakturaen til når klodens mest attraktive destinasjoner forfaller? spør Branca.
Turister bryr seg mindre om stigende priser på kolonialvarer, hva rent drikkevann eller en kilowatt strøm koster, eller dårlig skole- eller helsetilbud.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Avgifter og inngangsgebyr tas stadig oftere i bruk for å regulere «folkeforsøpling» ved et verdensarvsted. Også her venter et paradoks: Hva angår ikoniske attraksjoner kan det virke mot sin hensikt å heve inngangsprisene. Iblant fører høy pris til enda større etterspørsel!
Artikkelen fortsetter under annonsenHvordan kan et bærekraftig reiseliv skape inntekter som gir lokale gevinster både på kort og lang sikt? Løsninger som kombinerer bevaring av miljø og kulturarv med økonomisk vekst finnes, men krever politisk engasjement og en helhetlig tilnærming for å oppnå vinn-vinn gevinstene som Unesco-konvensjonen åpner for.
Artikkelen fortsetter under annonsenNorges 8 verdensarvsteder
Norges gamle gruve- og bondeby by har bevart mye av sitt opprinnelige preg fra 1700- og 1800-årene, med et gatemønster som har forandret seg lite siden den tid. Fremdeles fremstår denne karakterisktiske tettbebyggelsen i tre som en kompakt samling fjellgårder, noe som gir enestående helhetstinntrykk.
beliggende i naturskjønne omgivelser ved Lusterfjorden, ble bygget mot slutten av 1100-tallet.
Stavkirkene er blant de eldste trebygninger i Norge. Interiøret er slående vakkert, med fantasifull vikingtid- inspirerte ornamentikk av sammenfiltrede, grasiøse dyrefigurer skåret i dyp relieff.
lligger ved enden av Altafjorden. De ble skapt i perioden fra omkring 4000 år til 500 år f.Kr. Mer enn tre tusen figurer er funnet. Det som gjør dem spesielle, er variasjonen og mengden av figurer, som viser informative fangst- og jaktscener, men som samtidig symboliserer våre forfedres forhold til og kom munikasjon med åndenes og mytenes verden.
Industriarv ble innskrevet på verdensarvlisten i 2015. Begge Telemarksbyene og omegn forteller om et industrieventyr der vann ble forvandlet til elektrisk kraft, og der kunstgjødsel ble produsert for å
mette behovet for verdens voksende befolkning. Å reise verdens største kraftstasjoner i avsidesliggende strøk, omgitt av en mektig natur var en stor bragd.
og havområdet omfatter drøyt tusen kvadratkilometer er et levende vitnesbyrd om menneskers liv og virke ved en ekstrem værhard kyst. Med 222 ulike fuglearter regnes det for å være Nordens viktigste
overvintringsområde for sjøfugl. Ærfugldriften er unik for Vegaøyan; Sanking av egg og dun ble til en handelsvare allerede i vikingtiden.
omfatter Geirangerfjorden i Møre og Romsdal og Nærøyfjorden i Sogn og Fjordane.
Det viser vårt land fra sitt aller mektigste, og trollbinder besøkende. Landskapet viser at fjordområdene har vært bebodd av mennesker siden slutten av istiden. Gårdsbruk på berghyllene, mange fraflyttet, gjør fjordlandskapet unikt.
Alt på 1200-tallet var Bergen et viktig europeisk handelssentrum. Selv etter syv branner har de parallelle husrekkene i tre med gavler mot sjøen beholdt sitt senmiddelalder-preg. Mindre enn en firedel av
den opprinnelige bebyggelsen består idag, men sammen med Bryggen-museene gir stedet et levende tidsbilde helt fra tidlig middelalder og fremover.
består av en rekke trigonometriske målepunkter, brukt på 1800-tallet som del av et pionerarbeid for å beregne klodens omfang, spesielt dens flattrykte form ved polene. Fire av punktene ligger i Nord-Norge, med «meridianstøtten» i Kautokeino som kjennemerke. vitenskapelig, multinasjonalt samarbeid.
Oppmålingene la grunnlag for vitenskapelig arbeid frem til digital satellitt-teknologi overtok.
Artikkelen fortsetter under bildet
Norge har åtte verdensarvsteder på Unescos liste. Her til lands går diskusjonen for tiden høyt om innføring av turistkatt og avgifter. Både i fjordlandskapet på Vestlandet og på Vega-øyene lenger nord sliter man med å unngå at Verdensarv-verdiene blir kasteball mellom politiske og økonomiske behov og særinteresser.
«Man eksporterer fortjenesten og sosialiserer kostnadene» er et uttrykk som går igjen der cruise-turismen er blitt en utfordring, som i det norske Unesco-fjordlandskapet.
Artikkelen fortsetter under annonsenOg det er ikke bare miljø-utslippene som opptar kystsamfunnene, men også omdømme-tapet som masseturisme medfører. Altfor ofte foregår en ulik kamp mellom lokale verne-interesser og sterke lobby-krefter fra utvinningsindustrier som fiskemat, gruvedrift og reiseliv.
Selv om Norge ikke er alene om sin «allemannsrett» og fri ferdsel, går den globale trenden klart i retning av å anvende pris-verktøyet - både til å finansiere vern av de kultur- og naturverdiene som gir et sted UNESCO status og til å regulere turisme-trykket. I Aurland ville noen cruise-glade politikere til og med kvite seg med hele verdensarven.
Arne Sandnes, tidligere ordfører og leder av Verdsarvrådet for Vestnorsk fjordlandskap, minner om at «vi har to stortingsmeldinger - (Stortingsmelding 35 i 2012-13 og 19 i 2016-17 red. anm) som sier det samme:
Artikkelen fortsetter under annonsen«Norske verdensområder skal utvikles som fyrtårn for den beste natur- og kulturminneforvaltning.»
Artikkelen fortsetter under annonsenHan er ikke den eneste som er både skuffet og bekymret over hvordan myndighetene undervurdere, underkommuniserer og underfinansierer den norske verdensarven.
I en felles uttalelse fra Norges Verdensarvs Politiske Råd i fjor skriver de at «forvaltningen av verdensarven i Norge har et betydelig vedlikeholdsetterslep» og at et bedre tverr-sektorielt samarbeid må på plass snarest.
Syv snarveier for Verdensarven
1 Fjerne steder som ikke tas godt vare på fra Unesco-listen
2. Redusere antall som får tilgang til sårbare steder
3. Skape mer oppmerksomhet omkring Verdensarv-ideen
4. Styrke samarbeidet mellom stat og næringsliv, spesielt reiseliv
5. Øke ressurser til restaurering, stans av miljøforurensning og økologisk forfall
6. Begrense antall nye steder på listen. Nå nærmer antallet på listen seg 1200
7. Styrke Verdensarv-konvensjonen. Kan Haag-konvensjonen være et forbilde, med over-nasjonale inngrep hvis nødvendig?
Artikkelen fortsetter under bildet
Tidligere har UNESCO klart å stoppe planene til Perus myndigheter om å bygge en stolheis til ruinbyen Machu Picchu i Andesfjellene, og lignende planer i Petra i Jordan. Iguazu-fossene i Sør-Amerika havnet på listen over truede verdensarvsteder da planene om en vei gjennom nasjonalparken kom for dagen.
Artikkelen fortsetter under annonsenUNESCOs sterkeste kort er eksklusjon, noe organisasjonen bare helt unntaksvis har tatt i bruk. Uten denne jokeren - eller strengere anvendelse av «I Fare»-listen - vil verdensarvlisten utvannes. Det ville vært svært uheldig i en tid der verdensarv-ideen blir stadig mer aktuell.
Dypere kjennskap til andre kulturer fører til større forståelse og toleranse. Til og med fred. UNESCO-symbolet fremhever hva som binder oss sammen på en klode der skrevne og uskrevne lover om respekt for natur, kultur og menneskeverd stadig settes på harde prøver.
Artikkelen fortsetter under bildet
I boken Kollaps beskriver Pulitzer-vinner Jared Diamond samfunn og sivilisasjoner som gikk til grunne fordi innbyggerne ignorerte de økologiske farene som truet. Et av stedene han besøker var Påskeøya, der Diamond undrer på hva øyboeren som hogget øyas siste tre tenkte. Skogen var blitt snauhogd for å bygge stillaser til reising av stadig større steinskulpturer.
Artikkelen fortsetter under annonsenDa jeg besøkte Hanga Roa, øyas beskjedne ‘hovedstad’, kom jeg i snakk med ordføreren.
- Vår rikdom skal ikke komme fra besøk av cruiseskip, bygging av casinoer eller spa-hoteller,fastslo han.
- Vår kapital er våre statuer. Hver eneste øyboer skal føle et åndelig slektskap med dem, og stå livvakt for disse skulpturene. Svikter dette, har vi ingen fremtid.
