Tariffoppgjør og halvblinde økonomer

Ifølge Kalle Moene, professor emeritus ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, er høy profitt i næringslivet blitt et bevis på nasjonal suksess, noe vi alle er avhengig av. Den logiske implikasjonen må da være at det gode samfunn har lav lønn og høy profitt, skriver Thomas Vermes.
Ifølge Kalle Moene, professor emeritus ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, er høy profitt i næringslivet blitt et bevis på nasjonal suksess, noe vi alle er avhengig av. Den logiske implikasjonen må da være at det gode samfunn har lav lønn og høy profitt, skriver Thomas Vermes. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB
Artikkelen fortsetter under annonsen

Utsiktene til en drøy prosents vekst i kjøpekraft for folk flest får alarmklokkene til å ringe i visse kretser. Akkurat de kretsene media velger ut til å forklare at positive tariffoppgjør er negative.

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det måtte komme.

Da lønnsforhandlingene i de såkalte frontfagene i konkurranseutsatt industri endte på 5,2 prosent, spratt de opp av hullene sine, alle økonomene.

Sjeføkonomer som vet å fortelle at dersom lønnstakerne ikke taper kjøpekraft, men denne gangen ser ut til å vinne fattige 1,1 prosent i realinntekt (lønnsvekst minus forventet prisstigning), ja da er folk flest skyld i prisstigning og kanskje enda høyere rente.

Sjeføkonomene som skaper den kollektive bevisstheten om styggedommen ved å fordele litt mer av kaka til arbeidsfolk, stammer gjerne fra en sektor som vet å lønne sine egne, de store bankene. (DNB-sjef Kjerstin Braathen tjente for eksempel 14,8 millioner kroner i fjor).

Jeg skriver «fattige» 1,1 prosent med tanke på tapene lønnsmottakerne har fått i foregående år: Minus 0,1 prosent i realinntekt i 2023, minus 1,7 prosent i 2022. På toppen av dette kom de økende lånerentene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Lønnsøkningen kan være dårlig nytt for dem som håper på rentekutt, sa sjeføkonom Kjetil Olsen i Nordea til TV2.

– Dette er et dyrt oppgjør som gjør at prisveksten kan holde seg høy lenge, mente hans kollega Marius Gonsholt Hov i Handelsbanken.

De kan ha rett om logikken i vårt markedsøkonomiske samfunn. Problemet er, som vi skal se, at de er blinde på sitt ene øye.

Den grådige samfunnsklassen

Neida, bankenes økonomer er ikke alene om å utforme virkelighetsforståelsen vår. Professor emeritus Knut Anton Mork ved NTNU melder seg på med en kronikk i DN.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Der erklærer han delvis med glimt i øyet, men bare delvis, at han hater lønnsoppgjør der lønnstakerne når de åpner kjeften, «som syke sjeler skriker etter forbedret kjøpekraft».

Og når fagforeninger oppdager den voksende kløfta mellom fattig og rik i form av fete lederlønninger eller direktørbonuser, skriver Mork med referanse til Odd Børretzens ubetalelige Måkene, at de «flyr av gårde med dette i nebbet og skriker SKAL HA, SKAL HA! ».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Verdensbildet er altså at grådigheten befinner seg på bunnen av samfunnshierarkiet, og dersom disse skulle finne på å kreve kompensasjon for prisstigning og rentenivå som gir bankene sin milliard-gevinst, så går det bare utover dem selv.

– Det er de som glir rundt på parketten med de nypussede skoene som har fått de høyeste lønnsøkningene, sier derimot Bjørn Asle Teige, som er tillitsvalgt i Equinor, til DN.

Avstanden mellom toppledelsen og vanlige ansatte blir større og større. En vanlig ansatt har 1/25-del av sjefens lønn.

Statistisk sentralbyrå, SSB, mener på sin side at høyere prisvekst ett år har beskjeden virkning på prisveksten.

Fuglene på taket

Før vi går videre, ikke engang den 1,1 prosents reallønns-veksten er sikret. For det første bygger den på anslag fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) om at prisveksten i år blir «bare» 4,1 prosent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Erfaringene fra de siste tre åra er at TBU alltid er for optimistiske, oppsummerer altinget.no:

Artikkelen fortsetter under annonsen
  • I 2021 spådde de en prisvekst på 2,6 prosent. Den ble 3,5.
  • I 2022 spådde de igjen en prisvekst på 2,6. Den endte på 5,8!
  • I 2023 spådde de en prisvekst på 4,8. Den ble 5,5.


Med lave anslag for forventet prisvekst, vil utfallet av tariffoppgjørene se vakrere ut enn virkeligheten. Og slike avvik fra avtalen blir ikke kompensert for arbeidstakerne.


Dessuten forutsetter avtalen som ble inngått mellom partene, at 1,4 prosentpoeng av ramma på 5,2 skal oppnås gjennom lokale forhandlinger. Det er en fugl på taket for mang en lønnsmottaker. Og uten dette, blir det ingen reallønnsvekst.


Kanskje kan sjeføkonomene likvel puste lettet ut.

Hater ikke profitt-press på prisene

Så var det sjeføkonomenes og kommentatorers blinde øye.

I fjor sommer så Det internasjonale pengefondet IMF noe den norske økonom-standen (med få, men hederlige unntak!) enten er blind for, eller underslår.

Den største årsaken til inflasjon i Europa da to foregående årene er ikke lønnsvekst, men profittvekst. Prisene forbrukerne blir utsatt for, øker ikke med lønnskostnadene – men mye mer, slik IMF skrev på nettforumet twitter, som nå heter X:

Artikkelen fortsetter under annonsen

IMFs graf viser inflasjonsdriverne – den røde søylen er profitt, den mørkeblå lønnskostnadene, den lyseblå importprisene – og den mellomblå som viser at skatteendringer har dempet prisveksten.

I Norge har lønnskostandenes andel av verdiskapingen i industrien sunket fra 80 til 70 prosent. Det er ingen grunn til å tro at Norge er unntatt fra IMFs konklusjoner.

Knut Anton Mork som hater lønnsoppgjørene, hater ikke profitt som inflasjonsdriver.

Han er blant de mange økonomene som er blinde for at eiernes grådighet er vel så viktig i å drive opp prisene her i landet. Når så du sjeføkonomene rykke ut mot at et selskap la på prisene sine for mye?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Angrept på befolkningen

Det finnes kjettere blant økonomene. En av de fremste er Kalle Moene, professor emeritus ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Den gjengse oppfatningen er at høye lønnskostnader er et samfunnsøkonomisk problem, mens høy profitt er en ren samfunnsøkonomisk gevinst – en alles velgjører, påpeker han i en kronikk i DN.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ifølge Moene er høy profitt i næringslivet blitt et bevis på nasjonal suksess, noe vi alle er avhengig av.

Den logiske implikasjonen må da være at det gode samfunn har lav lønn og høy profitt.

Er det dit vi vil?

Det er i hvert fall dit vi er på vei – med raskt voksende økonomiske forskjeller, ideologisk hjulpet fram av horder av sjeføkonomer og kommentatorer med blikket stivt festet på lønnsvekst som et problem, uten å se problmer ved prisveksten som følger av økt profitt. Med i hvert fall ett hederlig unntak, da.

Økt profitt i Norge og på importprodukter, inkludert strømpriser, gir i neste omgang regjering og Storting argument for å stramme inn i velferden, og bereder grunnen for at Norges Bank holder høy rente.

Med for høy kjøpekraft blant folk flest som begrunnelse.

Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans kommentarer her.

( Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).