På sporet av Rocky Mountains
USA-ferien kan fort bli en hektisk affære. På California Zephyr-toget finner du hvilepulsen automatisk. Såfremt du ikke marsjerer rett inn i spisevognen.
COLORADO (ABC Nyheter): – Stump røyken!
Beskjeden fra konduktøren er klar. Han veiver bestemt med flagget, og litt etter klokken 07 begynner Amtraks Superliner-tog å åle seg ut fra fjellbyen Denver. Vi har tilbakelagt nesten 1700 kilometer og befinner oss 1600 meter over havet. Men det er nå togturen virkelig begynner. Herfra går det bare oppover.
Tunnell-land
I utsiktsvognen med de buede vinduene er det knapt et ledig sete. Blikkene skanner landskapet mens det tunge dobbeldekkertoget krongler seg oppetter fronten av Rocky Mountains. Det skal bli lenge til neste luftepause.
– Dette er tunnell-land. Vi skal gjennom 29 tunneller her i Rocky Mountains, forteller vår joviale konduktør. Kort tid etter befinner vi oss i den 10 kilometer lange Moffat-tunnellen. Midtveis er vi 2700 meter over havet.
– Holy shit, kommenterer Scottie Hamilton (24) på tjukt sørstatsmål. Den tidligere gruvearbeideren fra Oceana i West Virginia har aldri vært på denne kanten av landet.
– Etter 11.september 2001 tar jeg uansett aldri fly, men dette er sinnssykt. Mon tro hva de første nybyggerne tenkte da de kom hit på hesteryggen eller til fots, sier Hamilton.
Rett ned
Etter Moffat-tunnellen skal vi følge Colorado-elven i flere timer. Rett frem er det aldri. Jernhesten smyger seg sakte frem gjennom juv og daler. Lister seg nærmest frem på sporet. Enkelte steder er det bare noen centimeter med fast grunn som stikker ut fra skinnene.
Nedenfor følges vi trofast av Colorado-elven. Fra å være smal og hvitfrådende blir elven langt bredere når vi passerer Glenwood Canyon og Grand Junction. I Ruby Canyon endrer landskapet seg nok en gang. Her ønskes vi velkommen av ildrøde knauser og falloslignende fjellformasjoner, fortsatt akkompagnert av den standhaftige Colorado-elven.
Å slappe av er en lett sak om bord på Superliner-toget. Om du ikke dysses i søvn av togets bevegelser, er det kort vei til forfriskelsene.
Med ordene «come and get the goodies» (kom og få godsakene) erklærer Mike fra Chicago at baren er åpen. Den uniformerte Amtrak-arbeideren byr på salte Pretzel-stenger og hurtigvarmet burger, samt det meste hjertet kan begjære av flytende vare.
Biff og kaffe
Ønsker du et skikkelig måltid, behøver du bare å åpne døren inn til restaurantvognen. Men ta det pent. Valser du inn, er det sjanse for at en av servitørene stopper deg i døren med brysk mine. For å få plass til flest mulig vil besetningsmedlemmene nemlig eskortere deg til bord som har ledige plasser. Å dele måltider med fremmede faller helt naturlig om bord på California Zephyr.
– Jeg prøver biffen. Og så vil jeg ha en kopp kaffe, sier Ricky Miller. Sammen med broren har han reist helt fra Mattawan i Michigan for å hente et vogntog vest i Colorado.
– Vil du ta en øl med oss etterpå? spør han.
– Det er desserten vår.
Kjærestemøte
– Joda, folk er veldig vennlige på disse togturene. Man deler en opplevelse, og da er det naturlig å prate sammen, sier Charles R. Venator (71). Han er amerikaner, naturverner og bor til daglig i Ecuador. Denne vinteren er han på rundreise i fødelandet.
– Hvis du har god tid, finnes det ikke en bedre måte å reise på, mener han.
California Zephyr tar deg de 4000 kilometerne fra Chicago til endestasjonen Emeryville utenfor San Francisco på litt over 50 timer. To døgn på tog kan høres drøyt ut, men du rekker ikke å kjede deg. Toget er en smeltedigel, som USA selv. Passasjerene er unge, gamle og med forskjellig etnisk bakgrunn. Alle har forskjellige grunner for at de er på nettopp dette toget. Kimberly Boggus (32) kom på toget i Osceola i Iowa, og skal besøke familien sin i Sacramento. Ray Curry (20) har møtt sin biologiske familie for første gang. Nå skal han hjem til fosterforeldrene i Utah-byen Provo.
Scottie Hamilton har Salt Lake City som endestasjon. Der skal han møte kjæresten sin for første gang. Så langt har de kun snakket sammen på nettet.
– Jeg er forbanna spent, røper 24-åringen.
– Skjærer det seg, får jeg bare ta toget hjem igjen.